Når alle spiller på samme lag

Etter en ryggskade og to år med behandlinger hos forskjellige instanser i helsevesenet, fikk Kim Ruben Våge (31) endelig plass på Hernes Institutt. – Det var virkelig verdt ventinga, mener den ressurssterke og aktive småbarnsfaren.

Kim Ruben Våge

Kim Ruben er opprinnelig fra Lofoten, og trådte sine barne- og ungdomssko på dekk i fiskebåter langs norskekysten. Så da han ble innkalt til førstegangstjeneste, var han dekksarbeider.

– Jeg hadde det bra der jeg var, travelt opptatt av å arbeide og tjene penger, smiler Kim. – Jeg var ikke interessert i militærtjeneste.

Men inn måtte den humørfylte og positive nordlendingen. – Det viste seg at forsvaret virkelig var tingen. Jeg trivdes godt og ville gjerne fortsette, forteller mannen som også er Afghanistan-veteran. – Da jeg ble skadet i ryggen, arbeidet jeg i logistikkavdelingen på Rena og hadde lederansvar. Av alle ting så ramlet jeg ned fra en tanks og landet på betongen, sier han. – Det gjorde vondt, men jeg klarte jo å gå og stå, så jeg tenkte at jeg sikkert bare kunne trene kjernemuskulatur og «stå han av» til det gikk over. Det er litt slik vi blir opplært til å takle smerte. Dessuten var jeg i kjempeform ellers, med alle fysiske og psykiske tester godkjent og vel så det.

Hverdagen snudd på hodet
Det tok noen uker før smertene virkelig satte inn. – Jeg hadde så vondt i beina til slutt at jeg ikke klarte å stå, sier han.

Han gikk til kiropraktorer, fysioterapeuter, leger og spesialister. I prosessen måtte han skifte jobb innad i forsvaret og til slutt ta permisjon uten lønn etter. – Det føltes ganske håpløst en periode. Da dette skjedde hadde jeg akkurat blitt pappa til mitt andre barn og vi hadde økonomiske forpliktelser tilpasset to inntekter.

De fysiske begrensningene satte også sitt preg på hverdagen, Kim Ruben er en skikkelig «handyman», som fikser det meste. – Man føler seg skikkelig hjelpeløs i situasjoner der man tidligere bare ordnet opp, forteller han.

Mye venting og dårlig oppfølging
Etter en operasjon i ryggen, ble situasjonen litt bedre men langt fra god nok. – Jeg hadde lenge ønsket meg et opphold på Hernes Institutt. Ryggskolen der skulle visstnok være kjempebra, og jeg ble satt på venteliste, forklarer Kim Ruben. – Det har vært mye venting, legger han til. – Og så er det jo et paradoks at man må være på sitt mest ressurssterke når man er på sitt svakeste.

Han er generelt skuffet over helsevesenet som helhet etter to år med forskjellige treningsopplegg fra fysioterapeut, kiropraktor, lege og i opptrening etter operasjon, samtidig. – I en periode trente jeg opp til seks timer om dagen! Jeg har alltid vært fokusert på å gjøre det rette, trene riktig, finne ut hva som skal til for å bli bedre, bli frisk. Men det virker som om de forskjellige instansene ikke snakker sammen, sier han. – De samarbeider ikke. Det er skuffende. Og det virker ikke.

Tilbake på Hernes Institutt, i samtale med direktør Ole Jo Kristoffersen

Samlet innsats gir resultater
– Hvor skal jeg begynne, smiler han da han blir spurt om oppholdet på instituttet. – Jeg var skikkelig langt nede da jeg kom inn. Den første jeg hilste på var Ole Jo Kristoffersen. Jeg visste ikke at han var direktør, trodde han var en av arbeidsinstruktørene, ler Kim. – Da jeg oppdaget det, ble jeg positivt overasket. Men det sier også noe om kulturen og den flate strukturen på instituttet. Man senker liksom skuldrene fra man kommer inn døra, forklarer Kim. – Du er bare en av gjengen.

Kim Ruben hadde møter med alle i teamet sitt. – Jeg gikk inn til legen og han begynte å spørre meg ut. Men jeg var ikke helt forberedt på spørsmålene, de var ikke som jeg hadde forventet. Vi snakket om hvordan jeg hadde det. Historien min, hva jeg tenkte på, hva som plaget meg. Alt, liksom. Det tok ikke lang tid før tårene trillet, sier Kim litt sjenert. – Å bli sett, tatt på alvor som helt menneske. Det er godt. Dessuten blir man oppmerksom på hvor mange spenninger som setter seg i kroppen på grunn av alt det man går og tenker på, alt som skal løses, alle bekymringene.

Møtet med fysioterapeuter, attføringskonsulent og de andre i teamet var også udelt positivt og satte avtrykk i både kropp og sjel: – For det første så har alle samme informasjon. For det andre så fokuserte de ikke på hva jeg ikke kunne gjøre, men på hva jeg kunne gjøre. De var pedagogiske, flinke med folk, positive, støttende, praktiske. De var omsorgsfulle, sier Kim. – Og de snakket sammen! Jeg kunne si noe til en av dem, og ved neste korsvei var denne informasjonen en del av hele behandlingen. Det var imponerende.

Kim Ruben synes det er viktig å få frem at selv om de var positive og greie, så stilte de krav: – Samtidig som de tok hensyn til totalbelastningen og det kognitive perspektivet, så stilte de krav til innsatsen min, forklarer han. – Jeg opplevde det som en unik balanse mellom krav og forventninger, legger han til.

Kim sammen med fire av teamet på seks som Kim Ruben fikk mye hjelp av. Fra venstre: fysioterapeut Erlend H Våge, lege Per Fløystad, Kim Ruben, arbeidsinstruktør Kjell Erik Kynstad og helsesekretær Gry Woldmo.

En skikkelig opptur
For Kim Ruben betydde seks uker på Hernes Institutt en skikkelig opptur, både fysisk og psykisk. – Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor det ikke finnes flere plasser som dette! Sett i et sosioøkonomisk perspektiv, kunne samfunnet gjort store besparelser, mener Kim Ruben. – Det er mye å lære av Hernes-metoden, legger han til.

-Jeg har fått hjelp til å finne gode treningsøvelser som virker, jeg har fått bistand til en mer effektiv prosess i forhold til NAV og økonomi, pluss noen gode kognitive verktøy. Jeg har blitt møtt med forståelse og aksept og som et menneske med mange ressurser og muligheter. Det sosiale har også vært en flott opplevelse og noe jeg tror flere i min situasjon kunne ha godt av å oppleve.

I tillegg til å ha brukt to år i helsevesenet, har han også lest og satt seg grundig inn i rettigheter og lovverk i forhold til NAV. – Det har tatt tid, men så har det vært viktig for meg å lære om de reglene som har påvirket min egen prosess. Kanskje sitter jeg som saksbehandler i NAV om noen år, spøker han, men med et aldri så lite glimt av alvor i øyekroken.

Selv om han helst vil tilbake til jobben sin i Forsvaret, er han altså forberedt på at han kanskje må finne seg en jobb i det sivile. Derfor er den ressurssterke og positive nordlendingen er i skrivende stund i ferd med å begå to deltidsstudier på Høgskolen i Innlandet, et med fokus på organisasjon og ledelse, pluss et i digital sikkerhet. – Jeg vet jeg har mye å bidra med. Til tross for skaden har jeg stor arbeidskapasitet og vil gjerne komme meg i jobb så fort som mulig. Studiene går bra, jeg har akkurat fått min første A, smiler Kim. – Så jeg gleder meg til fremtiden og til å komme i jobb igjen! Stabilitet i forhold til jobb og økonomi er like viktig for ham som for de aller fleste av oss.

– Oppholdet på Hernes Institutt fikk meg rett i ryggen og opp på bena, bokstavelig talt. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk muligheten, avslutter han.