Hernes Institutt feirer 70 årsjubileum i 2024. I denne artikkelen kan du lese jubileumstalen pensjonert lege og fagansvarlig Hilde Nitteberg Teige holdt for ansatte og pensjonister på jubileumsmiddagen 22.november 2024.
Hilde arbeidet ved instituttet i nærmere 35 år, og gikk av med pensjon i 2020.
I talen snakket Hilde engasjert om sin tidligere arbeidsplass, gode kolleger, flere tiår med faglig utvikling og ikke minst: om gode møter med hver enkelt pasient gjennom alle disse årene.
Derfor vil vi på Hernes Institutt dele denne talen med dere alle når jubileumsåret 2024 nå går mot slutten, sammen med et ønske om et riktig godt nyttår til alle!
Kjære alle dere fine, flotte mennesker!
-1954 var et svært viktig år for meg. Jeg ble født, og Hernes Institutt ble også født. Det ble også min arbeidsplass i mer enn 34 år. 70 år er lenge.
En 70-åring sa en gang: «I dag, da jeg så meg selv i speilet, kom jeg til å tenke på sitatet: Min kropp er mitt tempel. Speilbildet fikk meg til å lure på i hvilket århundre dette tempelet ble bygget. Hvilken idiot har godkjent påbygget, og hvor i helsike er vaktmesteren som står for vedlikeholdet?»
Jeg kan kjenne meg igjen i dette. En 70-åring har som regel en kropp som stadig gir hjernen en utvidet liste over hva man ikke lenger kan gjøre.
Samtidig har man i 70 år samlet masse kunnskap og erfaring som burde være interessant å lytte til, i den grad noen gidder å lytte til en 70-åring.
Hernes Institutt er en institusjon med nye, moderne bygninger og nye, engasjerte fagfolk, men tankegodset og tilnærmingene har utviklet seg gjennom 70 år.
Selv har jeg lært utrolig mye av dem som gikk foran meg. I dag vil jeg ikke nevne navn, for de er mange.
– Fagfolk, som leste lærebøker og forskningsartikler nøye; som reflekterte ferdig uten å flytte oppmerksomheten mot smart-telefoner.
– Klinikere, som kunne undersøke pasienter skikkelig; som hadde sett så mye at de visste hva som var galt; som tok seg tid til å lytte til hva pasientene sa og kunne snakke med dem.
– Kloke arbeidsinstruktører, som var likemenn for pasientene, kjente deres fagområder og fanget opp ting som helsepersonell ikke så; som lærte meg å snakke et enkelt språk som ble begripelig for pasientene.
Trygge, jordnære ansatte med masse empati og arbeidsglede.
– Pasienter, som delte sine livsfortellinger med meg.
Fra bedriftsmedisinen
Da jeg ble bedt om å søke jobb på Hernes Institutt i 1986, kom jeg fra bedriftsmedisinen.
Det var den gangen bedriftshelsetjenesten skulle foregå ute på arbeidsplasser for å bidra til å skape gode og trygge arbeidsmiljøer.
Jeg var på hogstkurs i tretti kuldegrader. Jeg var med på folkemøte i ei bygd der tradisjonelt skogsarbeid skulle erstattes av hogstmaskiner. En hel bygdekultur var truet.
Jeg løftet planker på en arbeidsstasjon på et sagbruk en hel dag, for å kjenne på kroppen hvordan det var. Jeg fikk besøke en arbeidsplass som hadde fått pris for sitt gode arbeidsmiljø.
Arbeidsgiveren der sa: «Vi må ta vare på de ansatte og vedlikeholde dem på samme måte som vi steller med verdifullt utstyr. Den beste bedriftsøkonomi får vi ved å skape en arbeidsplass som har friske ansatte som trives på jobben.»
Jeg fulgte opp sykmeldte. Jeg fulgte opp ansatte som mistet jobben sin ved konkurser.
Jeg husker en mann som fortalte meg at de første 3 ukene av arbeidsledigheten var som en ferie. Men etter de første ukene, lå han i senga og gråt da han hørte at naboen dro på jobben. Jeg lærte hva arbeid betyr for folk.
Vi må ta vare på de ansatte og vedlikeholde dem på samme måte som vi steller med verdifullt utstyr.
Den beste bedriftsøkonomi får vi ved å skape en arbeidsplass som har friske ansatte som trives på jobben.
Til Hernes i 1986
Da jeg startet på Hernes Institutt i 1986, skulle jeg ha faglig ansvar ved institusjonen. Jeg var eneste lege de første 20 årene.
Vi brukte skrivemaskin og brevpost. Internett kom til verden i 1991, til Hernes Institutt i 1995. Det var tidlig til å være i spesialisthelsetjenesten.
Den kunnskapen jeg trengte måtte jeg i mange år skaffe meg gjennom lærebøker, på kurs og konferanser, og i internasjonale fagtidsskrifter som var veldig dyre.
Jeg søkte kunnskap i mange fagområder i medisinen: Fysikalsk medisin og rehabilitering, Ryggforskningsforeningen, Arbeidsmedisin, Trygdemedisin, Samfunnsmedisin, Sosialmedisin.
Alle disse miljøene berører arbeidsrettet rehabilitering.
Faglig nettverk – faglig utvikling
Disse møtepunktene skaffet meg et faglig nettverk i kliniske miljøer og forskningsmiljøer i Norge og i Norden, som jeg tror Hernes Institutt fortsatt har nytte av.
Jeg deltok så mye jeg kunne og hospiterte mange steder. Jeg ble utfordret på å undervise og holde foredrag, noe som lærte meg å formulere fag, forskning og hva Hernes Institutt står for.
Alt dette foregikk med støtte fra ledelsen ved Hernes Institutt.
I 1987 inviterte vi Dr. med. Henrik Weber fra Ullevål sykehus til Hernes Institutt for å holde kurs for almenpraktiserende leger i Hedmark.
Han var den gangen en internasjonalt anerkjent ryggforsker, og gikk gjennom alt han kunne om ryggplager og behandling av disse.
På den tiden ble det brukt en del passive behandlingstiltak mot ryggplager, også ved Hernes Institutt. Etter at Henrik Weber hadde dokumentert for oss at dette ikke hadde effekt, ble en del utstyr ryddet stille bort.
Etter dette har funksjonstrening og bistand for å finne løsninger for deltakelse i arbeidslivet vært gjeldende tilnærminger i arbeidet med pasientene ved Hernes Institutt.
Kognitiv adferdsterapi ble en anerkjent tilnærming på starten av 2000-tallet og ble tatt i bruk på Hernes Institutt like etterpå.
Alt dette forteller jeg fordi jeg tror mye av det fortsatt er viktig.
Verden endrer seg, men menneskene er de samme. Digitale løsninger gir uendelige muligheter for informasjon og mange muligheter for samarbeid, men det gir unektelig også mye rart.
Personlige møter og faglige diskusjoner over en lunsj gir ekte nettverk.
I en kompetansebedrift må det være plass til faglige diskusjoner når verden rundt oss maser om høyere effektivitet, produksjon og smartere jobbing.
Den gode jobben
Det smarteste er å gjøre en god jobb. Det krever tid og rom nok til å lytte til pasientenes egne fortellinger, forstå pasientene, møte dem med passe store utfordringer, gi dem mulighet til å erfare og vurdere løsninger for videre arbeidsliv.
Det smarteste er å gjøre en god jobb.
Det krever også arbeidsplassbesøk og møter med NAV for å diskutere løsninger.
Forskningen er notene, men man trenger musikere for å skape musikk. Da må man ha dyktige musikere til alle instrumentene.
De må spille sammen og samtidig. Kompetanse er kunnskap, men også erkjennelse av kunnskap, ferdigheter og verdier.
Hver gang en diagnose treffer et menneske, oppstår en helt ny tilstand, preget av akkurat det menneskets livshistorie, nåsituasjon og håp for framtiden.
Hver gang vi møter en ny pasient, berøres vi også som individer på godt og vondt og en ny relasjon oppstår.
Den dagen vi behandler mennesker som hele mennesker og ikke bare medisinske diagnoser, vil vi forstå lidelsen bedre og i større grad individualisere diagnostikk og behandling.
Da vil vi også se konsekvensene av lidelsen bedre. Vi vil da se at vi må håndtere mer enn kroppen, nemlig også livserfaringene, livsforståelsen og livsvilkårene. Dette gjør dere på Hernes Institutt.
Dette gir gode resultater, noe som har sørget for at Hernes Institutt fortsatt eksisterer etter 70 år. Fagfolk vet det. Pasienter vet det. Politikere vet det. Men kompetanse er ferskvare. Den må vedlikeholdes. Mine råd er:
Følg med faglig! Vær villige til endring!
Vis verden rundt dere at dere følger med!
Bevar nærheten til pasientene!
Den rause normaliteten
Jeg ønsker at dere definerer en bred og raus normalitet.
Jeg ønsker at dere jobber for et samfunn der det ikke er så vanskelig å få anerkjennelse når man ikke henger helt med, der det aksepteres at livet inneholder plager, kriser og sorger.
Jeg ønsker at det er rom for dårlige dager, der sykdom ikke forbindes med svakhet.
Jeg ønsker at det er greit å få være seg selv og bli sett som det, uansett hvilken tilstand man befinner seg i.
Som Per Fugelli sa: «Man er ikke sykdommen sin. Man er et helt menneske. Vi må forstå helheten.»
Takk til Hernes Institutt, som har gitt meg så mye meningsinnhold i livet, som har gitt meg så mange utfordringer og muligheter både faglig og menneskelig.
Takk til alle nye og gamle arbeidskolleger gjennom mer enn 34 år.
Takk til pasientene mine
Først og fremst: Takk til alle pasienter som har delt sine fortellinger med meg og lært meg så mye om livet.
Jeg bøyer meg i respekt for alle dem som klarer seg gjennom livet og fortsatt smiler og ler og kjemper seg videre på tross av store utfordringer.
Det har gitt meg tro på menneskers iboende ressurser og muligheter.
Takk til alle pasienter som har delt sine fortellinger med meg og lært meg så mye om livet.
Elverum, desember 2024 – Hilde Nitteberg Teige
