I 2024 er det 70 år siden Stiftelsen Hernes Institutt ble etablert. I den anledning byr vi på noen historiske artikler.
Tekst og foto er hentet fra boka «Når de andre har gitt opp», som journalist og forfatter Knut Fjeld skrev for instituttet i 2016.
En pionér ved veis ende
Etter 29 års engasjement og arbeid for et helsetilbud ved Hernes Institutt, var arbeidslivet over for en av de virkelig sentrale drivkreftene i 1988.
Administrativ leder Henning Holter Christensen var ikke mer enn 64 år, men på grunn av et lettere hjerteinfarkt året før måtte han noe motvillig bli pensjonist.
-Jeg forlater en institusjon med et faglig meget solid personale og et team som gjør en fantastisk god jobb, sa den avtroppende lederen om staben som nå talte tjue ansatte.
Inn med Toril
I mai samme 1988 ble Toril Engh fra Hamar ansatt som Holter Christensens etterfølger. Hun var 33 år og utdannet sykepleier med pedagogisk utdannelse fra den som den gang var Elverum lærerhøgskole.
-Instituttet er en gründervirksomhet, og jeg ser oppgavene der som en stor utfordring, sa den nye lederen da Hamar Arbeiderblad intervjuet henne etter ansettelsen.
En gjentakende utfordring
Toril Engh fikk ikke være lenge i jobben før hun fikk den samme utfordringen i fanget som sin forgjenger hadde hatt til stadighet; økonomien.
Samtidig som ei ny lysløype ble åpnet etter iherdig hjelp fra elektrofaglinja på Elverum videregående skole, kom Sosialdepartementet på banen nye signaler som skapte uro.
I en ny stortingsmelding i 1990 ønsket departementet at det økonomiske ansvaret for Hernes Institutt skulle overføres til Hedmark fylkeskommune. Nok en gang kom de sterke motargumentene fra instituttet og fylkeskommunen om at en svak fylkeskommunal økonomi på sikt kunne føre til en nedleggelse i Hernes.
Politisk støtte
Hernes Institutt tok kontakt med politikere og andre for å samle støtte til at Sosialdepartementets forslag ikke skulle vedtas i Stortinget.
Sentrale politikere fra både høyresiden og venstresiden i Hedmark engasjerte seg til støtte for at instituttet fortsatt måtte finansieres over trygdebudsjettet. Klarest i talen var Høyres Christian Erlandsen.
Han mente frykten for en fylkeskommunal overtakelse var begrunnet. -Står det mellom å åpne en ny kirurgisk avdeling på Sentralsykehuset eller å opprettholde driften i Hernes, er jeg ikke i tvil om hva politikerne vil velge, sa Erlandsen.
Det var ingen tvil om at det var god grunn til uro for framtida nok en gang.
Saken snur
Fylkesutvalget i Hedmark var raskt på banen med en uttalelse om at Hernes Institutt fortsatt måtte ha statlig finansering, og dette synet fikk en bred politisk støtte.
Etter flere måneder med usikkerhet kunne Arbeiderpartiets stortingsgruppe avklare situasjonen.
Etter mye politisk jobbing var det klart at Stortingsflertallet ville vedta at driften ved Hernes Institutt fortsatt skulle finansieres over trygdebudsjettet.
Toril Engh var fornøyd, og understreket at dette forpliktet. Nå måtte Hernes Institutt i enda større grad vise seg som en institusjon for hele landet, ikke bare for Hedmark.
Bøy knærne!
I det faglige arbeidet var fysioterapeut Kåre Birger Hagen ved instituttet sentral i arbeidet med en stor undersøkelse av 126 skogsarbeidere tilknyttet Elverum felles bedriftshelsetjeneste i 1987-1989.
Han tok senere doktorgrad ved det medisinske fakultet på Stockholm Universitet på det samme temaet, nemlig arbeid og arbeidsstillinger blant skogsarbeidere.
Journalist Bjørn Myrvang i Hamar Arbeiderblad skrev om doktorgraden med utgangspunkt i Hernes. Han skrev at hele doktorgraden kunne beskrives sterkt forenklet i en kort oppsummering:
«-Alle disse undersøkelsene, forsøkene, forskningen, lesingen og publiseringen, dette vitenskapelige arbeidet gjennom fire og et halvt år – det ender opp med at skogsarbeideren bør bøye knea i stedet for å slå krok på ryggen når han skal løfte en tømmerstokk.»
Hvorfor så vanskelig?
Doktoranden selv undret seg over hvorfor det skulle være så vanskelig å få folk til å bøye knærne ved tunge løft. Han påpekte at små barn løfter riktig med krokete knær og rett rygg. Senere, når vi blir voksne, slår vi krok på ryggen.
Så kan vi avslutte dette historiske tilbakeblikket med en tanke om at dårlige og gode arbeidsvaner alltid er en utfordring. Også i 2024 handler nemlig mye om bedre arbeidsstillinger på Hernes Institutt.
I neste historiske artikkel skriver vi mer om heldige og uheldige arbeidsstillinger, og hvordan dette ble håndtert på Hernes Institutt på 90-tallet.