I midten av april hadde Hernes Institutt besøk av Geir Riise, som er tidligere generalsekretær i Den norske legeforening og nåværende styremedlem i Rehabiliteringssenteret AiR i Rauland. Senteret er som oss en rendyrket arbeidsrettet rehabiliteringsinstitusjon, og er derfor en nær samarbeidspartner med Hernes Institutt.
NORGE TRENGER MER INNSATS MOT UTENFORSKAP
I møtet med Riise var temaet samarbeid mellom institusjoner og ideelle aktører på området arbeidsrettet rehabilitering. Målet er mer oppmerksomhet på verdien av dette arbeidet i ei tid hvor stadig flere unge og voksne faller ut av arbeidslivet.
I tillegg er det viktig at helsepolitikere både forstår og anerkjenner betydningen av det døgnbaserte rehabiliteringsarbeidet, som er noe helt annet enn et dagtilbud for mennesker som har vært sykemeldt over lang tid. Dette er en pasientgruppe som trenger en helhetlig og sammensatt behandling over flere uker, med oppmerksomhet på fysiske og kognitive utfordringer og muligheter.
-Vi må gjøre dette til et helsepolitisk tema, fordi rammebetingelsene for dette arbeidet handler om hva politikere bestemmer som rammer og finansiering, sier sier Geir Riise.
Han mener tida er inne for å se på nytt på finansieringen av steder som Hernes Institutt og AiR i Rauland. Trang sykehusøkonomi gjør at finansieringen av arbeidsrettet rehabilitering lett blir en salderingspost.
I dag er det sjukehusbudsjettene som dekker kostnadene til arbeidsrettet rehabilitering, mens det er NAV som “høster gevinsten” ved at langtidssykemeldte kommer tilbake i arbeid.
-BRUK OSS, IKKE STENG OSS
Direktør Ole Jo Kristoffersen er opptatt av at de bevilgende myndigheter på helsefeltet må bruke ideelle stiftelser som Hernes Institutt mer aktivt i arbeidet for å få folk tilbake fra langtidssykemelding og tilbake i arbeid.
I dag står flere behandlingsplasser i Hernes ledige fordi institusjonen mangler tilstrekkelig finansiering. Hadde disse ledige plassene vært i bruk, kunne om lag 30 flere pasienter vært behandlet årlig ved Hernes Institutt.
-Skal Norge lykkes med de gode ambisjonene rundt arbeidsrettet rehabilitering, må man bygge opp og ikke ned de etablerte fagmiljøene, sier Kristoffersen. Han mener de helsepolitiske og faglige planene som legges for dette må være tydelig på at arbeidsrettet rehabilitering må videreføres som egen ytelse og et eget fagfelt i offentlig finansiering, og i et volum som gjør at steder som Hernes Institutt får utnyttet dagens tilgjengelige kapasitet og kompetanse fullt ut.
-Vi vet at disse rehabiliteringstjenestene får folk varig tilbake i jobb og at de derfor er god samfunnsøkonomi, understreker Ole Jo Kristoffersen.
-Tidligfaserehabilitering med dagtilbud som de regionale helseforetakene nå vil ha mer av er ikke rette tiltak når sykefraværet er lengre enn 4-6 måneder, understreker han.
-Det er blant de som er ute i langtidssykefravær med risiko for uføretrygd og blant unge som sliter med å komme inn i arbeidslivet at mye av problemet virkelig ligger. Skal disse gruppene få tilstrekkelig hjelp, må erfaringene fra flere tiår med behandling ved blant annet Hernes Institutt brukes. Der finnes det erfaring som klart viser gevinsten ved at tilstrekkelig med tid over flere uker brukes overfor hver enkelt pasient.
Kristoffersen understreker at Norge mangler og vil mangle hender i arbeidslivet i framtida, og da må helsepolitikere legge en plan hvordan landet kan utnytte alle virkemidler og fagmiljøer i helsesektoren for å holde flest mulig i arbeid.
SOSIAL ULIKHET
Økte sosiale ulikheter skyldes i stor grad at for mange i yrkesaktiv alder ikke er i jobb. Dette rammer utsatte og sårbare grupper i samfunnet hardest, herunder mange unge og innvandrergrupper.
Deltagelse i arbeidslivet er et viktig virkemiddel i kampen mot økte sosiale forskjeller. Derfor må hele kapasiteten innenfor arbeidsrettet rehabilitering selvsagt brukes, og helst utvides i åra framover, mener Hernes Institutt.
I møtet med Geir Riise var det mye enighet omkring dette, og andre faglige og økonomiske utfordringer. I møtet ble det enighet om at institusjonene må ha mer kontakt og samarbeid om rammebetingelsene sine, slik at man kan stå sammen i kravene om bedre rammer for en viktig helseinnsats for mennesker som faller utenfor arbeidslivet for tidlig.