I 2024 er det 70 år siden Hernes Institutt ble etablert, og i den anledning byr vi på noen historiske artikler.
Tekst og foto er hentet fra boka “Når de andre har gitt opp”, som journalist og forfatter Knut Fjeld skrev for instituttet i 2016.
På bildet ser vi en representant for den klassiske målgruppa for instiuttet fra start, nemlig skogsarbeideren som slet med tungt utstyr og dårlige arbeidsstillinger i skogen.
IGANG, MED DIESELAGGREGAT I GJØDSELKJELLEREN
10.august 1954 ble “Andelslaget Hernes Institutt til motvirkning av yrkeslidelser i skog og landbruk” formelt stiftet. Formålet var kortfattet:
Andelslaget skal drive et institutt i Kulbulia i Elverum. Ved instituttet skal gis fysikalsk behandling av skogsarbeidere for yrkeslidelser de har pådratt seg. Videre skal det gis etterbehandling og arbeidsteknisk omskolering.
I tillegg til dette skulle virksomheten i Kulbulia også utdanne instruktører i arbeidsteknikk, med sikte på at framtidige yrkeslidelser kunne hindres og forebygges. Det var en forsiktig start, og det manglet både tilgang til strøm og telefon ved instituttet.
Mangelen på elektrisitet ble løst med et dieselaggregat i gjødselkjelleren. Det bråkte voldsomt og skaffet både staben og elevene forbigående søvnproblemer inntil instituttet ble koblet på strømnettet i oktober 1955.
FØRSTE KURS
De sju deltakerne på instituttets første instruktørkurs startet som planlagt 10.januar 1955. Under enkle forhold ble det lagt opp til et halvårskurs med teori, praktiske øvelser og arbeidsoppgaver andre steder.
På timeplanen sto blant annet anatomi, fysiologi, gymnastikkteori, helse- og treningslære, praktisk psykologi, praktisk pedagogikk, bevegelseslære, redskapsbruk, matstell og førstehjelp.
Til tross for enkle forhold var deltakerne fornøyd med kurset, og to lærere kunne ved selvsyn se at elevene deres var blitt flinke til å lede arbeidsgjenger. Kurset er foreviget i dette bildet, gjengitt i jubileumsboka fra 2016:
FØRSTE PASIENT
Odd Smetorp fra Lundersæter i Hedmark var første pasient, og han kom til behandling i mai 1955. Etter 41 dagers behandling forlot han Kulbulia i fin form.
Det tok hele to måneder før neste pasient kom, og dette er et tegn på at ikke alt gikk på skinner ved det nye instituttet. Ved årets slutt var det kun behandlet 13 pasienter, og det førte til en stor økonomisk baksmell.
Heldigvis for instituttet fantes det gode venner og samarbeidspartnere i Statens Ungdoms- og Idrettskontor og Skogbrukets Rasjonaliseringsfond, som dekket det store underskuddet i det første driftsåret.
OMDØMMEBYGGING
På femtitallet var det ikke uvanlig at journalister også engasjerte seg i lokalpolitikk og samfunnsutvikling, og derfor var det helt naturlig at journalist Sverre Østhagen også satt i styret for Hernes Institutt i de tidlige årene.
I en stor artikkel i Hamar Arbeiderblad skriver han om “ypperlige resultater”, og at institusjonen hadde oppnådd oppsiktsvekkende resultater etter mindre enn tre års drift.
I tillegg ble det bestemt at instituttet måtte utgi en brosjyre som kunne sendes kommunene, statsmyndighetene og andre institusjoner og organisasjoner som burde ha interesse for tilbudet ved Hernes Institutt. Brosjyren ble tatt i bruk i februar 1962.
STADIG STØRRRE AKTIVITET
Etter en beskjeden start tok søkningen til instituttet seg raskt opp. I 1957 ble det behandlet 100 pasienter. Stadig flere leger var så fornøyd med behandlingsresultatene i Kulbulia at de søkte om plass for stadig flere pasienter.
“Jungeltelegrafen” fungerte utmerket, og økonomien ble vesentlig forbedret. Tida var inne for utvidelser av den svært beskjedne bygningsmassen, og det skriver vi mer om i neste artikkel i jubileumsserien.