Det sier Dagfinn Hagen og Olav Grafsrønningen som har arbeidet i tilsammen 57 år som arbeidsinstruktører hos Hernes Institutt. Nå gir de seg begge to og overlater arbeidet til yngre krefter.
Praten går livlig over en kaffekopp i et av de lyse og trivelige møterommene på Hernes Institutt en kald vårdag i april. To helt ferske arbeidsinstruktører på den ene siden av bordet, og to litt eldre – men langt fra mindre livlige – på den andre.
Tilvenning og avvenning
– Det har vært en givende reise, sier Dagfinn om sitt årelange arbeidsforhold på instituttet. – Men det føles ikke så lenge, smiler han. – At man har jobbet på en arbeidsplass så lenge, sier kanskje litt om trivselen. Jeg har hatt det kjempefint, med gode kolleger og god kontakt med pasientene. Det har vært både inspirerende og motiverende å få jobbe med mennesker på denne måten i så mange år, forteller han.
Dagfinn begynte som arbeidsinstruktør allerede i 1986. – Før jeg ble født, skyter Roy Erik Schau inn med en latter. Roy er nyansatt og skal overta Dagfinns jobb. Han er allerede godt i gang og har samarbeidet med Dagfinn en stund. Dagfinn skal over i en annen stilling på instituttet, i 40 %. – Jeg er på tilvenning og han er på avvenning, spøker Roy. Han har allerede vært med på den obligatoriske innføringsprosessen som alle nyansatte på instituttet må gjennom, nemlig være med på hele pasientforløpet, i alle ledd. – Jeg kaller det for tilvenning fordi opplæringen her er så annerledes i forhold til andre arbeidsforhold jeg har hatt, sier han. – Positivt!
Roy er utdannet anleggsreparatør og har arbeidet i forskjellige stillinger innen dette feltet i noen år. – Da kona for noen måneder viste meg annonsen fra Hernes Institutt og sa: “Dette er helt deg!”, bestemte jeg meg for å søke. Og dette er virkelig helt meg, smiler han. – Muligheten til å skifte yrke og jobbe med mennesker men likevel få brukt all erfaringen, nei, den byr seg ikke så ofte. Jeg har vært heldig!
Dagfinn nikker til Roys ord og mener instituttet også har vært heldige. – Det er en grunn til at du ble valgt ut av alle de som søkte, smiler han.
Skulle egentlig bli lærer
Olav Gravsrønningen begynte på instituttet i 1991 og forteller om mange fantastiske år. – Det har vært mange høydepunkter! Vanskelig å trekke frem enkelthendelser når hver dag byr på så mange positive ting, mener han. – Vi har alltid vært en sammensveiset gjeng her på instituttet, noe som har kommet miljøet og pasientene til gode. Forandringen i pasientene fra de kommer inn døra her til de reiser igjen er helt utrolig motiverende å være med på, smiler han. Han har jobbet i 65 % stilling en periode, men går nå av med pensjon. – Jeg har vært gjennom en avvenningsperiode, ler han. – Det blir jo litt rart, men nå gleder jeg meg til å ta fatt på pensjonistilværelsen! Med mange prosjekter og hobbyer tror han det kan bli en fin forandring. – Og så tar jo en navnebror over etter meg, da. Det er jeg fornøyd med!
Olav Strand hadde egentlig planer om å bli lærer, men har jobbet innen betong og anlegg i flere år. – Jeg hadde litt samme opplevelsen som Roy når det gjaldt denne jobben. Blikket mitt falt på en annonse fra Hernes Institutt dagen før søknadsfristen gikk ut. “Motorsag”, sto det da jeg skumleste gjennom annonseteksten. Jeg leste nøyere gjennom spesifikasjonene og kjente med en gang at dette var jobben for meg. Jeg rakk søknadsfristen og fikk jobben!
– Var bare en som het Olav i hele bunken, spøker den eldre Olav. – Klart det måtte bli ham! Men så gjorde han et solid inntrykk, da.
Olav den yngre er opprinnelig fra Tvedestrand, men synes det er fint å bo i Elverum. Han begynte i jobben 20 mars og trives godt allerede. – Måten vi jobber på her er så forskjellig fra andre arbeidsplasser, der det er større fokus på å produsere, sier han. – Her ser vi helhet i behandlingen. Og det tverrfaglige fokuset er bare helt fantastisk. Jeg gleder meg til å være aktiv sammen med pasientene!
Pasienter i fokus
– Det morsomste med jobben er at vi hver dag kan se at behandlingen og oppholdet her på Hernes Institutt har en effekt, sier Dagfinn. Alle nikker gjenkjennende. – Det er så stor forskjell på pasientene fra de kommer inn til de er ferdige og klare til å dra hjem, smiler Roy. – Det gir oss motivasjon i hverdagen.
Olav og Dagfinn tror mye av effekten kommer av den gode kulturen blant de ansatte på instituttet. – Det har skjedd mye her opp gjennom åra, men det er en ting som har holdt seg godt til tross for forandringer både når det gjelder ansatte og ny bygningsmasse. Kulturen sitter i veggene til tross for nye bygg, smiler han.
Både Roy og Olav den yngre er overrasket over hvor åpne pasientene er under oppholdet på instituttet. – Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få SÅ god kontakt med alle disse menneskene, smiler Roy, – Men så er det altså et helt spesielt miljø her. Det er givende å få oppleve de endringene pasientene går gjennom. Olav er enig med Roy, men påpeker at det vil bli en utfordring å ta helt over etter Dagfinn og Olav den eldre. – Håper vi kan gjøre en like bra jobb!
– Det tror vi kommer til å gå helt fint, sier Dagfinn. – Vi er heldige fordi vi jobber med pasientene på deres egne premisser. Det å kunne bruke egen yrkesbakgrunn og erfaring på det praktiske feltet gir enorm tillit og troverdighet hos pasientene. Å kunne praktisk formidle kompetanse på hvordan man kan ta vare på sin fremtidige helse er avgjørende for om resultatet blir bra og om effekten vedvarer.
– Det å jobbe med kjente ting, og bruke både hode og kropp, smiler Olav den eldre. – Har stor effekt. Og så gjelder det å gi pasientene noen gode verktøy for fremtiden. Dagfinn skyter inn: – Jeg pleier å sammenligne oppholdet her med det å ta førerkort, sier han. – Man gjennomgår en opplæring og får godkjenning. Resten må skje i trafikken. Og det er jo det som er det vanskelige – man må trene hele tiden. Øve, øve øve, smiler han.
– Men går det, så klarer de seg bra, smiler Olav den yngre. – Her får alle en god start og fokus på hvordan man kan ta bedre vare på helsa si. Så er det opp til hver enkelt. Vi har trua!