Viktigheten av arbeidsplassbesøk (APB) i rehabiliteringsøyemed har fått større fokus de siste årene. Hos Hernes Institutt har dette vært en del av behandlingsopplegget siden slutten av syttitallet og for mange pasienter spilt en avgjørende rolle.
Når ergoterapeut Kristin Haugen blir invitert til å holde foredrag om Hernes Institutts erfaringer om arbeidsplassbesøk, stiller hun ikke bare med en mastergrad i ryggen. Hun har også med seg en mannsalder med praksis og opparbeidet kompetanse, godt dokumentert gjennom flere år, fra instituttet som siden sekstitallet har hatt visjonen: Arbeid som helse.
Arbeidsplassbesøk siden 70-tallet
Allerede på midten av syttitallet skrev arbeidsinstruktør og avdelingsleder ved Hernes Institutt, Leif Hvorup:
«I en tid hvor klientellet synes å bli stadig mer preget av psykososiale problemer som følge av stresse/dårlig arbeidsmiljø og sosial mistilpasning, må veiledning om arbeidsplassens ergonomi og miljø og instruksjon i rett og hensiktsmessig arbeidsteknikk fortsatt utvikles videre for å møte disse utfordringer.»
Han, og de andre ansatte på Hernes Institutt, var tidlig ute med å tenke holisme som en suksessfaktor for attføringsarbeidet. At helheten er mer enn summen av dens deler, lå nok langt fremme i pannebrasken hos de kuratorene (nå attføringskonsulent) som tok imot pasientene også den gangen. Som kurator Karin Bjørge skrev til jubileumsboka i 1979: «Bak begreper som «vondt i ryggen» kan skjule seg forskjellige problemområder…..det ser ut til at personlige samtaler kan lette på forskjellige spenninger og bidra til at pasienten får større forståelse for sin situasjon..»
Arbeidsmiljøloven hadde da bare fungert i 2- 3 år, og loven om bedriftshelsetjeneste var like om hjørnet. Leif Hvorup mente denne utviklingen ville kreve en oppgradering på arbeidsplassene og et økt samarbeid mellom bedrifter, bedriftshelsetjenesten og behandlingsinstans i arbeidet med å attføre pasientene.
Han skriver:
«I tilfeller hvor man er usikker på om pasienten vil klare seg på sin tidligere arbeidsplass, blir det ofte aktuelt med et arbeidsplassbesøk. I slike besøk deltar som regel fysioterapeut, arbeidsinstruktør, kurator og pasient.»
Da, som nå, var fokuset å skaffe et helhetlig bilde av pasientens situasjon for å lykkes med å komme tilbake i arbeidsaktivitet.
Målet er å minske gapet
På 1970-tallet fremmet funksjonshemmedes organisasjoner en sosial modell, kalt GAP. Den sosiale modellen var med på å skape forståelse for at funksjonshemning skapes av manglende tilrettelegging:
«Gap-modellen viser at en funksjonsnedsettelse ikke alltid vil føre til en funksjonshemning. En funksjonshemning oppstår først når personen får sin livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom personens funksjonsevne og samfunnets utforming/tilrettelegging. Rehabiliteringsprosessen har ofte som mål å minske gapet.» (Tekstutdrag er sitat av beskrivelse av GAP-modellen hentet fra Helsekompetanse.no)
– Vi bruker GAP til å illustrere at vi arbeider med å minske gapet mellom pasientens funksjon og arbeidslivets krav. Arbeidsdeltagelse er hovedmålet, tilrettelegging er et delmål, sier hun.
– Det handler om å finne gode løsninger for å minske gapet mellom pasientens funksjon og de krav han/ hun møter i arbeidslivet, sier hun. – Målet er å finne ut hva som fungerer godt nok, og så bygge videre ut i fra det.
Ergoterapi er en bred utdanning med tverrfaglig fokus. – I hovedsak handler det om å hjelpe folk tilbake til livet, smiler Kristin. – Det store spørsmålet vi jobber for å få svar på er: Hva skal til?
Arbeidsplassbesøk er i dag et godt innarbeidet tiltak som teamet vurderer om det er hensiktsmessig å sette i gang som tiltak eller ikke. – Et deltagelsesproblem i arbeidslivet, som våre pasienter har, tenker jeg må løses på arbeidsplassen og ikke i helsevesenet. Samtidig skal det være et samarbeid mellom både NAV og aktører innen helse. Dette er ingen stafett, men en prosess som bør ta sikte på samtidighet, påpeker Kristin. – Vi tar tak i denne problematikken allerede i vår første samtale med pasienten.
Tid og samarbeid
– Når vi gjennomfører arbeidsplassbesøk får vi ofte tilgang til verdifull informasjon og klarer å danne oss et inntrykk av situasjonen i langt større grad enn bare samtaler med pasienten, forteller Kristin. – I tillegg bringer vi mye verdifull arbeidslivskunnskap tilbake til fagmiljøet på Hernes Institutt.
De fleste arbeidsplasser stiller seg positive til slike besøk. Målet er å få en objektiv vurdering av arbeidsplassens krav, innhold og organisering, samt å kartlegge arbeidsgivers muligheter for tilrettelegging.
– Ofte ser vi at tid og kommunikasjon kan være en begrensende faktor mellom arbeidstaker og ledelse. Tid til den gode samtalen, med rom for å lufte eventuelle utfordringer. Mange pasienter opplever at med støtte og hjelp til å formidle egen situasjon, med fagfolk til stede, er det enklere å bli forstått av arbeidsgiveren. Noe som igjen kan føre til et godt samarbeidsklima og gjør det enklere å finne gode løsninger.
Hun påpeker at det er viktig å være konkret og inkluderende i prosessen:
– I etterkant lager vi en oversikt over hva som skaper gapet mellom krav i jobb og funksjon, samt konkrete forslag til løsninger.
Nytter det?
For Leif Hvorup og de andre pionérene innen fagfeltet arbeidsrettet rehabilitering var det liten tvil om at man måtte ta hensyn til både medisinske og psykososiale faktorer.
«Erfaringer har vist at man ofte med meget små arbeidstiltak kan endre arbeidssituasjonen og gjøre det mulig for en arbeidstaker å fortsette i sitt gamle arbeide.» Kurator Karin Bjørge, Hernes Institutt
En evalueringsstudie fra 2012, som så på hvordan en systematisk og utvidet oppfølging av arbeidsplassen underveis og i etterkant av et arbeidsrettet rehabiliteringsopphold påvirker arbeidslivsdeltagelse støtter opp om Hernes Institutts mangeårige erfaringer: Flere kommer faktisk tilbake i arbeid.
– Arbeidsplassbesøk ser også ut til å redusere risikoen for langtidssykemelding og uførepensjon, samtidig som det gis muligheter hos både arbeidstaker og arbeidsgiver til å fokusere på alternativer for tilrettelegging og intern omplassering, sier ergoterapeut Kristin.
Kontroll over eget arbeid
Kristins egen masteroppgave: Arbeidsrettet rehabilitering med arbeidsplassbesøk, som hun understreker at ikke er en effektstudie, konkluderer med at det for gruppen som deltok ved arbeidsplassbesøk, var 51 % som kom tilbake et år etter rehabiliteringen.
– Vi kan konkludere med at vår egen erfaring med effekten av APB, støtter funn fra annen forskning i feltet: De pasientene som opplevde å ha kontroll over egen arbeidssituasjon, kom i langt større grad tilbake i jobb, avslutter Kristin. – Muligheten til å påvirke arbeidstid, et godt sosialt miljø, selvbestemmelse og innflytelse på egne arbeidsoppgaver er nøkkelfaktorer for suksess, påpeker hun.
– Og sentralt i dette står kommunikasjon. Det er så viktig å åpne for en dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, sette av tid til å prate sammen, avslutter Kristin. – Man tror så veldig mye om hverandre – fordi man ikke snakker ordentlig sammen.
Kilder:
Historisk kilde: Andelslaget Hernes Institutt 25 år, Elverum Trykk AS, 1979
Kristin Haugen foredrag: Arbeidsplassens involvering av individ i APB