I 2024 er det 70 år siden Hernes Institutt ble etablert. I jubileumsåret byr vi på noen historiske artikler gjennom alle disse årene. Bakgrunnen for tekster og foto i denne artikkelserien kommer fra boka “Når de andre har gitt opp”, som journalist og forfatter Knut Fjeld skrev for instituttet i 2016. På bildet ser vi instituttet etter ombyggingen og nybyggingen rundt 2015.
IDRETT OG ARBEID
I etterkrigstida kom det klarere tanker om vekselbruket mellom idrett og arbeid i Norge. Idrettslegen Birger Tvedt og fylkesskogmester Per Føyn synes det var ille med skogarbeidere som ble plaget av stivhet og gikt etter mange år i skogen, og de to ble viktige ressurspersoner for realiseringen av det som skulle bli Hernes Institutt.
I 1951 ble fysioterapeuten Alv Kveberg med på utviklingsarbeidet, og han hadde verdifull erfaring som idrettsmann og i rikstrener i langrenn på femtitallet. Nå skulle det finnes en god plassering av det framtidige anlegget, og en tidlig ide om etablering i Skogbrukets Hus i Elverum ble stanset fordi løsningen ble for kostbar.
MØRK FORTID FRA KRIGEN
Våren 1952 ble eiendommen Kulburønningen i Kulbulia i Vestre Hernes lagt ut for salg. Eiendommen ble raskt interessant, og i juni 1952 ble den overtatt fra Direktoratet for fiendtlig eiendom for en kjøpesum på kr 18.490,-.
Da eiendommen ble overtatt, var den preget av at den hadde stått tom i flere år. Under krigen var det NS-mannen og Handels- og forsyningsminister Albert Viljam Hagelin (bildet nedenfor) som eide eiendommen, og han hadde sørget for bygging av tjue små rom og fellesarealer.
Det er ikke helt klart hva Hagelin hadde tenkt for bruken av Kulburønningen, og som bergenser hadde han heller ingen forbindelser til eiendommer fra tidligere.
Spekulasjonene gikk på at han skulle bruke stedet som en slags “selskapsklubb” for tyske offiserer og NS-folk, og spekulasjonene fikk næring av det faktum at det ble funnet store mengder vin og brennevin på eiendommen da den ble beslaglagt.
MOT NYE TIDER
Kulburønningen ble kjøpt fordi den framsto som godt egnet, med bygningsmasse egnet for den nye bruken. I tillegg var det rikelig med arealer for dyrking av grønnsaker og husdyrhold. Alv Kveberg var også opptatt av nærheten til skogen, fordi dette var ideelt for praktiske øvelser i både hogging og framkjøring av tømmer for slitne arbeidskarer som skulle få god trening på institusjonen.
Selve finansieringen av virksomheten ble en lang og krevende øvelse. Mye av den økonomiske løsningen ble funnet hos Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) og lederen Rolf Hofmo som skaffet store beløp etter datiden, både som tilskudd og lån. Den nest største bidragsyteren var Skogbrukets Rasjonaliseringsfond med kr 75.000,-. Det hører også med til historien at STUI ga flere bidrag til virksomheten i Kulbulia. Det var først etter at lederen Rolf Hofmo døde i 1966 at det kom ny ledelse som stilte krav om driftsbudsjetter. Inntil da var kostnader og driftsutgifter øyensynlig saldert med penger fra STUI.
Med økonomiske løsninger kunne også oppussingen og nybyggingen på eiendommen gjennomføres, slik at anlegget kunne være klart til åpning i 1954.
ANDELSLAG OG FAGLIG INNHOLD
Selv om det kom avgjørende tilskudd fra blant annet STUI og skognæringen, var det også behov for mer kapital fra mindre bidragsytere. Derfor ble “Andelslaget Hernes Institutt til motvirkning av yrkeslidelser i skog og landbruk” formelt stiftet 10.august 1954. Det ble bestemt at andelslaget skulle drive fysikalsk behandling av skogsarbeidere for lidelser de har pådratt seg, i tillegg til at det skulle gis etterbehandling og arbeidsteknisk omskolering.
Videre skulle det utdannes instruktører i arbeidsteknikk, med sikte på å hindre yrkeslidelser i forbindelse med skogsarbeid og jordbruksarbeid. Det hadde tatt åtte år med planlegging, arbeid og bygging, men endelig var tida inne for å realisere en drøm om en viktig institusjon i Vestre Hernes.
TØFF START
Da Hernes Institutt åpnet for behandling, besto eiendommen av en forfallen låve, en gammel Østerdalsstue, et stabbur, “gammaldassen” og en nyrestaurert hovedbygning. I jubileumsberetningen for de første 25 årene beskrives enkle kår under oppstarten vinteren 1954/1955: Vi manglet elektrisk lys og telefon. Til Kulbulia talestasjon var det 500 meter. Vi hadde ingen avtaler om snøbrøyting, og vi måtte fram med måkeutstyr selv. I tillegg skulle det planlegges og organiseres en behandlingsvirksomhet.
Det første kullet med 7-8 elever til et seksmåneders instruktørkurs var ventet inn dørene i januar 1955. Det var en tøff start med mye som skulle på plass, og med et dieselaggregat i gjødselkjelleren ble det til og med strøm og lys til de første elevene på instruktørkurset.
I neste artikkel kan du lese mer om overgangen fra festtaler til realiteter på Hernes Institutt i de første ukene og månedene, og ikke minst til tidlige planer om videre utbygging.