I Norge har vi nå et urovekkende høyt antall sykemeldte. Heldigvis har partene i arbeidslivet nylig blitt enige om en ny IA-avtale med regjeringen.
Samtidig får mange langtidssykemeldte med sammensatte behov for hjelp ikke lenger et tilstrekkelig tilbud om arbeidsrettet rehabilitering.
Dermed øker de sosiale forskjellene i helsetilbudet, og vi havner på ville veier i landets rehabiliteringstilbud.
- Dette er et debattinnlegg fra Ole Jo Kristoffersen, direktør ved Stiftelsen Hernes Institutt i Elverum.
Det er urovekkende og ille at vi på Hernes Institutt nå «kjører på halv maskin», for å si det litt enkelt.
Pasienter som fastleger tidligere fikk henvist til instituttet blir nå mye oftere enn før avvist.
Pasienter med åpenbare behov for vår hjelp blir gående uten hjelp, med risiko for at de utstøtes fra arbeidslivet for godt.
Endelig en ny IA-avtale
Etter en lang og vanskelig prosess, ble partene i arbeidslivet og regjeringen 12.februar enige om en ny avtale for en Inkluderende arbeidsliv.
Den nye IA-avtalen skal satse enda sterkere på bedre oppfølging av sykemeldte.
Da avtalen ble signert, understreket arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna at det er behov for en kraftigere innsats for å få ned sykefraværet.
Siden 2018 har sykefraværet i Norge økt med 26 prosent, og Brenna sier at det er partenes felles ansvar at denne utviklingen blir snudd.
Hernes Institutt er glad for at en ny avtale er på plass, og vi ser fram til å arbeide strategisk og faglig med partene for at målene om færre sykemeldte kan bli nådd.
Vi har lang erfaring og solide resultater i vårt behandlingstilbud for langtidssykemeldte.
Vi er sikre på at Hernes Institutt må være en del av tilbudet innenfor spesialisthelsetjenesten dersom vi skal få til en tilstrekkelig innsats for de som trenger spesialisert hjelp på vei tilbake til arbeidslivet.
Store behov for tiltak som virker
I høst og vinter har det vært rettet stor oppmerksomhet på det Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, kaller «verdens største sykefravær».
Sammen med LO er organisasjonen klar på at noe må gjøres med denne utviklingen, og etter en del problemer på veien er den nye IA-avtalen nå altså på plass.
Vi på Hernes Institutt registrerer med økende uro at det blir snakket for lite om de som trenger en spesialisert og tverrfaglig tilrettelagt rehabilitering som virker.
Det er dette fraværet som øker, og det er her partene i arbeidslivet og regjeringen må sette inn flere krefter og ressurser.
En ny IA-avtale fører ikke til noe mer inkluderende arbeidsliv før de gode intensjonene på papiret blir igangsatt som ekte tiltak på arbeidsplassene, i NAV og gjennom det helsetilbudet som blant andre Hernes Institutt bidrar til!
Grunn til bekymring
Ved Hernes Institutt har vi opplevd en kraftig nedgang i antallet henviste pasienter, og i perioder av året har vi knapt fått inn nye pasienter.
-Dette er en helt uvanlig situasjon som bekymrer oss, sa lederen for brukerutvalget ved Hernes Institutt, Vegard Paulsen, for noen uker siden til Østlendingen.
Langt færre kommer til rehabilitering, fordi søknadene og henvisningene om behandlingsopphold blir avslått av de regionale helseforetakene.
Hva skjer med pasientene?
Som direktør ved Hernes Institutt er jeg bekymret for utviklingen. Sykemeldte og aktuelle pasienter faller nå mellom to stoler, og blir sittende uten hjelpen de trenger for å komme tilbake i arbeid.
Hernes Institutt er spesialisert på pasienter med langtidsfravær, det vil si et fravær på over 26 uker. Våre pasienter har i gjennomsnitt vært ute av arbeid i 13 måneder.
Disse pasientene har så sammensatte og komplekse grunner for langtidsfraværet sitt at de trenger et bredere og mer sammensatt behandlingstilbud enn de kan få i hjemkommunen.
Det gode lokale tilbudet
Dette betyr ikke at helsetjenesten i kommunene er for dårlig, men for noen er det utilstrekkelig.
Mange pasienter kan få hjelp lokalt, andre trenger altså noe mer. Det er derfor vi har en spesialisthelsetjeneste.
NAV har økt virkemiddelbruken sin kraftig de siste fire årene, men det har ikke hindret økt sykefravær. Grunnen er at disse tiltakene alene ikke har spesielt god effekt på langtidssykefraværet.
Derfor må vi ut av sporet om at alle skal til det lokale hjelpetilbudet. Vi må se hva som virker og hva som ikke virker, og vi må akseptere at noen pasienter må ha mer spesialisert hjelp.
Nå risikerer vi en «opphopning» av pasienter i kommunene med et mer krevende behandlingsbehov som ikke får den helsehjelpen de trenger.
De kommunale helsetilbudene er ikke blitt bedre når det gjelder å få langtidssykemeldte tilbake i jobb. Mangel på helsefaglig personell og svak kommuneøkonomi gjør at dette vil være en betydelig utfordring også i åra framover.
Dette fører til at vi kan bli stående igjen med økende sosiale forskjeller i helse: noen får hjelp fordi det finnes et lokalt tilbud – andre blir stående uten fordi de blir avvist i spesialisthelsetjenesten og ikke får tilstrekkelig helsehjelp der de bor.
Sosial ulikhet?
Pasienter som kommer til Hernes Institutt har relativt lav utdanning. De kommer fra såkalte «sliteryrker» der de både har prestert og overprestert over tid. De kommer med både fysiske og psykiske plager.
I tillegg får vi inn unge pasienter med lettere psykiske problemer som et tillegg til sine andre utfordringer ved inngangen til arbeidslivet.
Vi får også flere med innvandrerbakgrunn som også har behov for spesialisert arbeidsrettet rehabilitering.
Uten dette, ender flere av dem med arbeidsavklaringspenger, AAP.
Som samfunn påfører vi disse menneskene nye nederlag og mer utenforskap, i stedet for å bidra til mestring og innenforskap.
Dårlig samfunnsøkonomi
Det er dagens henvisningspraksis i de regionale helseforetakene som fører til at færre pasienter enn før får tilbud om arbeidsrettet rehabilitering på steder som Hernes Institutt.
Dette er det motsatte av hva samfunnet trenger, og det blir kjempedyrt for samfunnet.
Ferske tall viser at én person som ikke er i jobb i ett år koster i overkant av 500 000 kroner, bare i NAV-utbetalinger. Dette er over det dobbelte av hva ett rehabiliteringsopphold på Hernes Institutt koster.
Hvorfor endte vi her?
For mange institusjoner har det vært uklart hvorfor det har blitt stadig færre henvisninger av pasienter.
Ved siste årsskifte kom det en forklaring fra henvisningsmyndigheten i et av de regionale helseforetakene.
Det var en presisering av kost-/nytte-effekt i vurderingpraksisen til henvisning til blant annet spesialisert rehabilitering ved Hernes Institutt.
Vi har selvsagt forståelse for kost-/nytte-vurderinger. Nettopp derfor er vårt behandlingstilbud i konstant endring og utvikling.
Vi skal alltid møte dagens og morgendagens behov for arbeidsrettet rehabilitering med et kostnadseffektivt og faglig forsvarlig opplegg, noe som solid og forskningsbasert kunnskap viser at vi gjør.
Ta grep – bruk verktøyene som virker!
Jeg håper erfaringer og innspill fra pasienter og fagmiljøer det siste året gjør at den økende køen av pasienter nå kan få tilstrekkelig helsehjelp, som en offensiv innsats rundt målene i den nye IA-avtalen.
Vi trenger en helsepolitikk som bygger mer sosial likhet i helsetilbudet.
Vi trenger at IA-avtalen følges opp med handling, og en arbeidsrettet rehabilitering som tilrettelegger for hver enkelt pasient, basert på den enkelte sitt behov for helsehjelp.
Det er slik vi får folk inn i arbeid, eller tilbake i arbeid med bruk av verktøy som virker i spesialisthelsetjenesten.
Dette må nå være jobb nummer én for både regjeringen og partene i arbeidslivet, og vi på Hernes Institutt kan og vil bidra til at det lykkes!
. . .
Les videre om temaet her, en artikkel i fagbladet Fysioterapeuten.