I snekkerverkstedet på Hernes Institutt står møbelsnekker Kjell Arild Andersen og finskjærer deler til pasientenes kreative prosjekter. – Vi har laget fuglebur her siden sekstitallet, forteller han og retter på den røde lua. – Vil du ta en titt?
Andersen har jobbet på Hernes Institutt i 20 år, og mye har skjedd med utstyret på den tia. – I begynnelsen holdt jeg til i ei lita bu her på området, et gammelt bryggerhus som nå er gjort om til vaktmesterbu. Jeg husker at det var så trangt der at vi måtte ta i bruk vinduet for kappe materialer som var litt lange. Det har virkelig skjedd en formidabel utvikling siden den gang, sier han og slår ut med armene i det store snekkerverkstedet fylt med alt tenkelig utstyr. – Det var selvsagt veldig morsomt å jobbe med litt eldre utstyr og verktøy, det er en egen sjarm i det. Men det vi kan tilby pasientene i dag, er helt fantastisk. Her kan vi lage hva det skal være, pasienter tar med det vil vil bruke, så hjelper jeg dem med utstyr og utforming.
Fuglebur i tusentall
I hovedsak er poenget med slike prosjekter som det å lage fuglebur å observere pasienter i en arbeidssituasjon. Men når det gjelder akkurat det å lage fuglebur skal det også være et tilbud til pasientene av sosial karakter, og de har mulighet til å jobbe med burene sine på kveldstid. Vi ser bl.a. på hvordan de innretter seg for å minske belastningen på kroppen når vi lager fuglebur som en del av arbeidstreningen. – Vi som jobber med dette får hentet inn mye bra informasjon gjennom arbeidet med fugleburene, sier snekker Andersen. – Jeg bistår med å lage de forskjellige delene, som pasientene monterer på et eget verksted, der det er en annen arbeidsinstruktør som veileder.
– Men hvorfor fuglebur? Andersen tror ikke det er mange som kjenner opprinnelsen til denne ideen og og viser meg en tekst av tidligere arbeidsinstruktør Leif Hvorup der akkurat dette beskrives:
“En dag på slutten av 1960-tallet kom det en pasient fra Solør og spurte om han kunne få lov til å bruke snekkerverkstedet om kveldene. Tida falt lang, og han tenkte han kunne snekre seg et fuglebur. Naturligvis var svaret ja, men jeg ble litt overrasket da jeg stakk innom på verkstedet noen kvelder senere – der var det ikke bare én mann i travel aktivitet med fuglebur, men faktisk fem!» Snart tok det helt av; fantasifulle fuglebur, også de med plass til en flaske og tre glass dersom fôrverten skulle ha blitt litt tørst ved påfylling av solsikkefrø og nøtter… «Solungens modell» var likevel basis, og i årene er den spredt i tusenvis av eksemplarer over et stort distrikt. Arbeidet med fugleburet fortalte mye. Om motorikken, om hvordan pasienten sto og bøyde seg. Og om gleden over å skape noe. Instituttet overlot til pasientene selv å markedsføre og selge produktet, som snart ble rasjonalisert på den måten at alle delene i konstruksjonen ble prefabrikkert, og at utfordringen besto i å montere fugleburet. Det krevde nevenyttighet, men også evne til å administrere arbeidet. «Jeg kjente jo bakgrunnen til hver pasient, jeg observerte dem og skrev vurderingen som ble tillagt epikrisen», sier Hvorup.”
Sosialt og engasjerende
Andersen kan fortelle at pasientene opplever denne prosessen som utrolig inspirerende og sosial. – Så sosial og engasjert har enkelte vært noen ganger at vi faktisk har måttet være litt strenge, slik at de ikke blir stående langt utover kveldene med dette, smiler Andersen.
Dagens fuglebur er noe modifiserte i forhold til for noen år siden. – Vi har gjort prosessen noe mer effektiv i forhold til de delene som jeg prefabrikkerer, forteller han. – Dagens fuglebur er en etasje og har ikke tårn, for eksempel. Men det hindrer ikke pasientene fra å virkelig slå seg løs når det gjelder fantasifullt interiør og eksteriør. Her er det innvendig panel, miniatyrmøbler og dekorasjoner. Takrenner i kobber, lys i vinduene og figurer av ymse slag. For å si det sånn, det er nok mange av disse kunstverkene som ikke kommer fuglene til nytte, men blir stående inne til allmenn beundring!
Snekker Andersen hele året
Han smiler og rusler inn på det lille kontoret for å hente jakken. Vi skal en tur til det andre verkstedet for å se på fuglebur under utarbeidelse og ta noen bilder. Over døra henger et skilt der det står: Snekker Andersen, med store bokstaver. – Du blir ikke lei av tilnavnet, da? Andersen smiler lunt og rister på hodet: – Det er kjempekoselig. Jeg tar det som en kompliment!
[slideshow_deploy id=’2933′]