En pasient, Elisabeth Hagen, forteller om oppholdet sitt og hva det har betydd for hennes helse og generelle livskvalitet i en tale på åpningsseremonien ved Hernes Institutt den 11 februar 2014. Helseminister Bent Høie nikket gjenkjennende og samtykkende i mange av hennes poenger. Her er talen i sin helhet:
“Det var veldig hyggelig å bli spurt om jeg kunne si noe oppholdet mitt her på Hernes institutt. Oppholdet har vært veldig nyttig for meg, og det vil jeg gjerne fortelle om.
Jeg har hatt smerter i rygg og kne i veldig mange år. Jeg har klart å være i full jobb hele tiden, men det har kostet, og de siste årene gjorde smertene det umulig og opprettholde god livskvalitet resten av døgnet. MR svarene av rygg og kne gjorde meg bekymra. Jeg ble mer og mer passiv og usikker på hva jeg skulle gjøre og hvordan fremtiden skulle bli. Kiropraktor og fysioterapi noen timer i uka hadde ingen effekt.
Så fikk jeg innvilget et opphold her på Hernes institutt før jul i fjor. Det er ikke så lett å formidle opplevelsen jeg har hatt på Hernes institutt på noen få minutter, men det som slo meg allerede fra første dag var den respekten og engasjementet som hver og en viste i møte med oss pasientene.
Det var positivitet og omsorg fra alle.
Fra ledelsen, behandlerne, kontorpersonell, ja også fra vaktmestere og rengjøringspersonalet. Alle hadde samme positive holdning og tro på det som foregår her. Og det var trygt. Og det var smittsomt.
Den tverrfaglige kompetansen de ansatte innehar og overføring av den kunnskapen allerede de første dagene av oppholdet, var det som gjorde meg i stand til å starte min snuoperasjon. Etter lange og grundige undersøkelser og kartleggingssamtaler hos lege og fysioterapeut, føltes det trygt å stole på konklusjonene. For min del betydde det å flytte oppmerksomheten fra begrensninger til muligheter. Kartleggingen av min situasjon, samt progresjon og dagsform, ble hele tiden formidlet til alle. Det gjorde at videre samarbeid med arbeidsinstruktør, attføringskonsulent, ergoterapeut og kondisjonsveileder kunne foregå med en felles forståelse av hva som trengtes for å komme raskest mulig tilbake på jobben med en forbedra fysikk. Jeg ble ofte positivt overraska over hvor mye hver og en av behandlerne visste om meg. Jeg trengte ikke å fortelle samme historien om og om igjen.
Passivitet ble erstattet med aktivitet og spenning med avspenning. Jevnlig undervisning om alt fra bevegelsesapparatet og kosthold ved trening, til feks skismørerkurs og kart og kompass, ga oss pasientene flere ben å stå på.
Ukene, og spesielt de første, opplevdes som veldig slitsomme. Daglig kondisjonstrening, styrketrening og arbeidstrening hvor du skal yte det du kan, gjør at restitusjon og hvile blir svært viktig. Jeg fikk et inntrykk av at det har vært avgjørende for de fleste at de kan bo på institusjonen og på den måten få mulighet til å slappe av og bygge seg opp til neste arbeidsøkt. Mange har en hverdag som ikke gjør det så lett, å bare fokusere på sin egen tilfriskning.
Samtidig er institusjonsoppholdet med på å utvikle pasientgruppa til en samarbeidende enhet. Et fellesskap som bygger relasjoner og vennskap ved å støtte og hjelpe hverandre gjennom morsomme, smertefulle, andpustne, krevende stunder og uforglemmelige mestringsopplevelser.
Det er ikke uten grunn at jeg valgte å forsvinne i stillhet da den siste dagen min her var kommet forrige uke. Onsdager er avreisedag og som regel fulle av følelser og tårer. Det har jo sikkert skjedd, men jeg har ikke hørt om noen som ønsker å reise herfra.
Jeg har lyst til å nevne noe jeg ikke forsto helt før jeg hadde reist.
Jeg var her for å trene kondisjon og styrke og var veldig motivert for det, men når det gjaldt arbeidstrening var jeg usikker på hva det skulle hjelpe for. Jeg fikk velge meg skogsarbeidergruppa fordi jeg følte de største begrensningene mine oppsto ved tyngre arbeidsoppgaver og særlig utendørs.
Nå i ettertid ser jeg at det er arbeidstreningen som ga meg de fleste mestringsopplevelsene og at det er den som vil komme til å bety mest for meg i fremtiden. Det var også her det var tid til samtale, samtidig som ny tenkning og kunnskap ble omsatt til, og prøvd ut i praksis. Hele tiden med arbeidsinstruktørens veiledning og bevisstgjøring på ergonomi, tenkemåter og adferd. Det var arbeidstreningen som på en måte fikk alt det andre som skjedde på instituttet, til å bli en varig endring.
Til slutt vil jeg si. Gratulerer så mye, med nye, flotte lokaler og utstyr. Her ligger det fint tilrette for å kunne hjelpe mange med snuoperasjoner i årene som kommer.
Takk for all den positivitet, respekt og omsorg, som alle dere som jobber her utstråler. I tillegg til faglig dyktighet har dere gitt raust av tålmodighet og motivasjon i oppturer og nedturer. Dere gir så mange muligheten til å mestre helseproblemene sine og komme styrket tilbake, både i jobb og privatliv.
Personlig tar jeg med meg alt jeg har lært her og bruker det videre i livet mitt. På den måten tar oppholdet egentlig aldri slutt. Jeg kan ikke forestille meg en mer effektiv måte å få nye rutiner og ny tankegang inn under huden på, enn et slikt institusjonsopphold.
Jeg er også enda stoltere over å være elverumsing nå etter jeg har opplevd hva Hernes institutt står for.
Jeg ønsker dere alle lykke til videre i jobben med å hjelpe andre.”