Stine Schmidt Blaasvær (34) hadde så vondt at hun ikke turte bøye seg for å knyte skolissene. Etter noen uker på Hernes Institutt gjør hun ting hun trodde hun aldri kom til å klare.
Det er en kjølig dag på senhøsten. en liten gruppe pasienter og fagfolk ansatt ved Hernes Institutt skal felle ei stor bjørk, kviste og rydde. Det er tøffe tak, en fysisk utfordring for de fleste. For pasientene er dette effektiv arbeidstrening, uansett yrke. Bøye, løfte, vri. Bruke alle muskler i kroppen. Samarbeide og være bevisste egne utfordringer – og andres.
Redd for å få mer vondt
Stine Schmidt Blaasvær bøyer ned, tar tak i ei stor grein og løfter. Du kan se at hun bruker kroppen bevisst, her fokuseres det på teknikk. Hun gir greina til en annen pasient, som løfter den opp i lastebilen. De smiler til hverandre, og veksler noen raske kommentarer. Så er det bare å fortsette: – det er en glede å kjenne at kroppen virker, sier hun og smiler strålende fornøyd. Gjennom ukene på instituttet har hun lært at kroppen tåler mye mer enn det hun trodde. Da hun kom til instituttet var hun så anspent og svak i muskulaturen at hun hadde problemer med å fungere normalt.
I 2011 begynte ryggplagene. Sterke korsrygg- og isjiassmerter satte meg helt ut av spill i lang tid. Videre har muskelplager gjort det til at jeg har vært sykmeldt lenge. Å leve med kroniske smerter resulterte i at jeg var mye redd. Redd for å gjøre bevegelser som kunne skade ryggen og gjøre ting verre. Og da ble jeg også veldig anspent, forteller Stine. Etter å ha vært gjennom flere opplegg i regi av NAV, praksisplasser og kurs, opplever hun endelig å være med på et opplegg som virker. Og som gir både glede og mestring, men ikke ikke minst det hun trenger mest av alt: tro på at hun kan være den beste versjonen av seg selv og fullverdig arbeidstaker i årene som kommer.
Ansatte som bryr seg
– Jeg har fått så mange aha-opplevelser disse ukene! Det er nesten litt vanskelig å beskrive..
Nøkkelordet her må være mestring, sier hun. – mestring på alle nivå. Her har jeg fått bygge opp styrke i kroppen, jeg har blitt hørt og sett. Virkelig sett! Sett når jeg strever og sett når jeg gjør det bra. Jeg har gjort ting jeg ikke trodde var mulig. Utsatt kroppen for tunge belastninger og tøff trening. Da jeg på andre arbeidstrening holdt meg fast knestående bakpå ATV-hengeren gjennom skogsstier tenkte jeg: nå ryker ryggen. Stine ler: – men den gjorde ikke det. Kroppen tåler masse! For en glede! Hun tror den tverrfaglige tilnærmingen og tilliten mellom de ansatte og pasientene er alfa omega. – uansett hva vi gjør har de alltid en plan. Man får det man trenger av utfordringer – i trygge omgivelser. Da tør man å teste grensene, og være modig med egen kropp. Fordi man vet man blir ivaretatt. Også når det gjelder å sette grenser, ta pauser – og ikke bare peise på, forklarer hun.
Trygghet i oppfølging
Stine, som nylig har tatt over et småbruk, synes det var fint å være med på trefelling: – nå vet jeg hva som skal til, og hva det innebærer. Men denne opplevelsen har vært full av overføringsverdi uansett hvilket yrke man har beina plassert i. Det er tøffe tak. Man må jobbe med seg selv både fysisk og mentalt. Men den største utfordringen begynner ikke før etterpå, når jeg drar herfra. Da skal alt jeg har lært overføres og flettes inn i det virkelige livet. Da er det godt å vite at jeg følges opp i opp til et år i etterkant av oppholdet og vet at jeg bare kan ta en telefon hit om jeg trenger det, smiler hun, og rusler med de andre for å ta en velfortjent kaffeprat