I 2024 er det 70 år siden Hernes Institutt ble etablert, og i den anledning byr vi på noen historiske artikler.
Tekst og foto er hentet fra boka “Når de andre har gitt opp”, som journalist og forfatter Knut Fjeld skrev for instituttet i 2016.
Stadige utvidelser
Med stadige utvidelser og bygging av såkalte forlegningshytter, personalleiligheter, hybler og verksteder, var det et stort behov for at byggingen ble så billig som mulig for instituttet i Hernes.
Våren 1967 ble den tredje hytta til pasienter påbegynt, og den ble bygget som en del av behandlingstilbudet på Hernes Institutt. Etter avtale med arbeidsformidlingen ble et yrkeskurs i Våler hentet opp, og deltakere der sørget for grunnmuren. Deretter ble et annet kurs engasjert til bygging av råbygg, før pasientene selv gikk løs på resten av bygginga som en del av sin praktiske arbeidstrening.
Hver hytte var innredet med enkeltrom og dobbeltrom, i tillegg til kjøkken med spiseplass. Helt siden 1955 hadde pasientene holdt seg selv med mat, og det fungerte så bra at ingen hadde bedt om endringer av dette.
Feiring i 1970
I 1970 kunne Hernes Institutt feire 15 års drift, og det ble feiret. I en tale fra ledelsen ble det slått fast at instituttet hadde hatt 1.100 pasienter inne til behandling siden starten, med et årlig antall på mellom 80 og 90 personer. Det var ikke plass til alle i forlegningshyttene, så flere bodde hjemme.
I talen ble det også sagt at om lag 80% av pasientene hadde en bedring som følge av oppholdet, mens en tredjedel av pasientene var blitt fullt arbeidsføre igjen. De resterende hadde en viss arbeidsevne som kunne utnyttes, eller de ble henvist til videre behandling andre steder. I 1970 var snittalderen for en pasient 47 år.
Bedring i rammebetingelsene
Helt siden starten slet Hernes Institutt med en stram økonomi, og etter at en ny sykehuslov ble vedtatt i 1969 høre Hernes Institutt liksom ikke hjemme på noe budsjett. I 1972 anbefalte Rikstrygdeverket at instituttet søkte om godkjenning som helseinstitusjon. Året etter ble søknaden godkjent, og dermed ble driftsøkonomien litt mer forutsigbar og ordnet.
I overgangen mellom 60- og 70-tallet ble det også handlingsrom for stadige utvidelser av antallet ansatte. Fra start var det to ansatte, og i 1972 hadde dette økt til 12 ansatte i hel- og deltidsstillinger. Stadig vokste Hernes Institutt, og stadig var det pasienter nok som trengte et slikt helsetilbud. Alt lå til rette for at helseinstitusjonen kunne vokse godt inn i framtida.