Etter nærmere 35 år som lege og fagansvarlig på Hernes Institutt, gikk Hilde Nitteberg Teige av med pensjon høsten 2020. Hun brenner fortsatt for arbeidsrettet rehabilitering, og har mange gode minner etter folk som kom til behandling. Hun snakker om sine tidligere pasienter som folk med mye handlekraft og stå-på-vilje i eget liv.
Fag og folk
Som fagansvarlig brukte Hilde mye tid på anbudsdokumenter og fagrapporter for å sikre Hernes Institutt som en seriøs aktør på rehabiliteringsfeltet. Samtidig skulle mesteparten av tida skulle brukes på enkeltmennesker som av mange ulike grunner kom i dørene på institusjonen ei drøy mil fra Elverum sentrum med ulik bagasje.
-Du må virkelig kunne forskningen og beherske faget når du er fagansvarlig, samtidig som du må være oppriktig engasjert og oppmerksom på hver enkelt pasient som kommer inn døra, sier Hilde.
Synlighet
I ei tid hvor alt skal ut på anbud og konkurransen mellom institusjonene har fått mer betydning, blir fagligheten enda viktigere enn før. Da blir det også viktig å vise fram denne fagligheten for omverdenen.
-Hvis du ikke søker oppmerksomhet og viser interesse rundt faget, får du heller ikke gjennomslag for behandlingsinstitusjonen din, sier Hilde. Hun har reist landet rundt for Hernes Institutt. Holdt foredrag, svart på høringer og deltatt i faglige diskusjoner. Møtt fastleger, politikere, helsebyråkrater og mange andre innenfor fagområdet arbeidsrettet rehabilitering.
-Faget arbeidsrettet rehabilitering er bygget og utviklet over tid, skjønner du. De som jobber på Hernes Institutt er virkelig gode på det de gjør, men faget alene er ikke nok. -Dette handler om kunnskap og erfaring som må brukes, utvikles og deles, først da får det virkelig stor verdi.
Hilde er opptatt av denne verdien, fordi den først og fremst handler om kvalitet i behandlingen og støtten på vei tilbake til arbeidslivet for pasientene.
Selvrespekt og livsmestring
Pasientene som kommer til Hernes Institutt har hver sin historie, men noe er også en slags fellesnevner, forteller den pensjonerte legen. -Mange av mine pasienter har møtt mye motgang, men har likevel vist en fantastisk vilje til forbedring.
De fleste har hatt mange år med hardt fysisk arbeid og feil arbeidsstillinger i det som ofte er ganske statisk arbeid kombinert med lite rom for medbestemmelse på arbeidsplassen. For noen endte og ender det med sjukmelding. Da er veien kort fra mestring til passivitet og dårligere selvfølelse.
-Vi som skal hjelpe disse pasientene må bruke faget vårt, og vi må engasjere oss i pasientens historier. Vi må lete etter løsninger sammen med dem, og med viktige medspillere i NAV og hos arbeidsgivere. Det er når alle disse gode kreftene trekker samme vei, at vi kan få arbeidsgleden, selvrespekten og livsmestringa tilbake på rett spor, slår Hilde fast.
-Vi som er leger må både kunne diagnostikk og medisin, men vi må også være observante når det gjelder helheten rundt mennesker, og alle faktorene som utgjør den enkeltes liv og sosiale rammer. -Det er her løsningene ligger for pasientene på Hernes Institutt, slår Hilde fast.
Huslegen som forsvant
Hilde mener at de gamle huslegene så dette bedre i sitt arbeid. Med egne øye så de boligforhold, livssituasjon og tilstanden i hele familier. De fikk et bredere bilde av både helsetilstand og bekymringer som lå bak et menneske som ikke lenger taklet arbeidsdagene og hverdagene sine. Fabrikkarbeidere, helsearbeidere og skogskarer. Ofte slitere med få ord som kunne beskrive sin egen tilstand, men som trengte hjelp når motbakken og hverdagen ble for drøy.
mener Hilde Nitteberg Teige.
-Vi har mange fantastiske fastleger, bare så det er sagt. Samtidig har vi organisert helsetjenesten på en måte som gjør at verdifull tid og mulighet til observasjon er borte. Da kan diagnostiseringen også bli mer upresis og mangelfull, tenker jeg. Da får vi en helsetjeneste der mye ikke oppdages og behandles tidlig nok. Resultatet blir nye langtidssjukemeldinger og økt risiko for varig fravær fra arbeidslivet.
Rom av tid
Er det èn ting den pensjonerte legen er sikker på, så er det at selve behandlingstida på Hernes Institutt er kritisk viktig. Ukene med behandling, refleksjon, selvinnsikt og målbevisst trening med god veiledning underveis. Suksessen har nettopp vært at instituttet har vært noe annet enn poliklinikkene, legevaktene og fastlegekontorene.
-Dette handler om rom av tid, sier Hilde tydelig og ettertenksomt. Når så mange pasienter på instituttet lykkes med å komme tilbake til arbeidslivet, så handler det om at pasienter og et team av behandlere er sammen i dagevis og ukevis, og at denne tida både avdekker behov og bidrar til løsninger.
-Jeg erfarte ofte at noe ikke ble sagt i de første samtalene med pasientene, men så kunne det komme mer åpenhet og ærlighet gjennom senere samtaler.
-Gradvis ble menneskene som satt foran meg mer åpne. Det å støtte pasientene gjennom sine egne endringsprosesser, og erfaringene de gjør seg i rehabiliteringen tar selvsagt tid.
-Du sier du beundrer tidligere pasienter, hva mener du egentlig med det?
Hilde setter ned kaffekoppen, og bøyer seg lett over bordet. -Husk at mange av de pasientene som kom til meg rett og slett var litt “knekt”. De hadde vondt i kroppen, og mange av dem var både skuffet over seg sjøl, og kanskje også skuffet over tidligere møter med helsevesenet.
For en mulighet vi har!
-Så kommer de altså til Hernes Institutt, med et ønske om forandring og forbedring, fortsetter Hilde. -De åpner seg for behandling, og finner veier ut av sine skuffelser og inn i mer mestring og sjølrespekt. Dette handler om robuste arbeidsfolk som kan og vet mye, og som må finne tilbake til dette. Da holder det ikke med noen kjappe timer i en poliklinikk, da må det brukes mye tid og hard innsats!
Hilde sitter fortsatt framoverbøyd. Glødende engasjert for det hun brukte store deler av sitt yrkesaktive liv på.
-Tenk deg for en mulighet vi har her, sammen med hver enkelt pasient og hvert enkelt menneske! Tenk deg så mye livskvalitet og verdi vi kan skape for enkeltmennesker, familier, arbeidsplasser og samfunnet med det Hernes Institutt bidrar til.