Andre rutiner, samme fokus

Elin Hestsveen fra Brumunddal har vært pasient hos oss tidligere, og nå har hun vært inne for behandling i “annerledesåret” 2020. Hun har derfor gode forutsetninger for å si noe om behandlingstilbudet før og etter koronaen traff oss.

For mange år siden ble hun skadet i en motorsykkelulykke, og etter det har hun vært i gjennom mange operasjoner.

Instituttet – seg sjøl likt

– Jeg var her første gang i 2011 før den store utbyggingen. Deretter i 2016, og nå sist i 2020. Alle gangene har oppholdet dreid seg om behandling og opptrening etter skaden og operasjonene. Jeg vil si at instituttet er seg sjøl likt.

Elin har bakgrunn som sykepleier, og har stor forståelse for smitteverntiltak og justeringer som er gjort som følge av koronaen.

Som arbeidstrening under dette oppholdet har Elin Hestsveen snekret fuglebur, ganske likt det vi har stående i resepsjonen på Hernes Institutt.

– Min opplevelse er at Hernes Institutt på tross av endrede rutiner i hverdagen har det samme fokuset: Å se hele mennesket, og tilrettelegge behandlingen deretter.

Den største forskjellen fra forrige opphold til nå er at valgfriheten og alternativene for trening denne gangen er færre og ikke så varierte. Og aktiviteter kunne gjennomføres med flere pasienter i gruppene! Forrige gang hadde hun arbeidstrening som var direkte tilknyttet hennes virke som sykepleier, men smittevernstiltakene gjorde at hun denne gang ikke fått så mye yrkesrelatert arbeidstrening. Hun har bl.a. brukt en del timer på å snekre instituttets klassiker “fugleburet”.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle drive med finsnekkerarbeid, flirer hun. Men det var morsomt. Jeg likte det veldig godt, og er fornøyd med resultatet.

Annerledes med det sosiale

– Fra tidligere opphold husker jeg hyggekvelder med sosialt samvær og god mat. Jeg husker turer med bålkos og kaffe. Denne gang har det naturlig nok vært strengere, og klart definert hvilke andre pasienter vi skal ha kontakt med. Men så har jeg jo blitt godt kjent med de få  jeg har vært mest sammen med, påpeker hun.

Elin mener også at hun har blitt bedre kjent med behandlerne denne gang. Der har det også vært slik at det er mer “de faste” man skal forholde seg til.

– Jeg syns Hernes Institutt har vært flinke til å planlegge og tilrettelegge for at alt skal fungere godt, selv om det er litt mindre sosialt for pasientene enn tidligere.

Lytte til kroppen

Dette er tredje gang Elin er hos oss. Og selv om det er fint å være her, håper hun at det ikke vil bli behov for noen ny runde.

– Etter det to første gangene jeg var her til behandling var jeg forsåvidt “fit for fight” da jeg ble skrevet ut, og har vært i full jobb. Men plagene har kommet tilbake. Denne gangen har jeg fått hjelp til å forstå at jeg kanskje må senke tempoet litt. Lytte til kroppen, og yte deretter.

Hun ønsker selvfølgelig å jobbe, men kanskje ikke like mye som tidligere. Den gamle skaden har blitt mer merkbar med årene.

– Bare tiden vil vise hvordan det blir, men jeg har ingen planer om å gi meg i arbeidslivet. For meg er ikke inaktivitet et alternativ, presiserer Elin.